Uannsett hvor jeg går, må du være med

Categories Blogg, Emilie, Hverdag, Psykisk helse

Kjære Psyken min…

Du er en del av hverdagen min. Vi er ikke alltid enig. Vi har hatt våre kamper, og mange ganger har du nesten vunnet. Uannsett hvor jeg går, må du være med. Jeg slipper aldri unna deg, selv om det til tider kunne vært godt. I mange år har du spist meg opp innvending, men det er ikke synlig for andre. Du kan løpe rundt i kroppen min å lager belastninger i hverdagen, men ingen kan se deg. Jeg bærer på deg hver eneste dag og noen dager føler jeg du er laget av stein, da klarer jeg nesten ikke å bære deg. Jeg kan snakke om deg, men det er ikke enkelt. Du lager en sperre med frykt som er vanskelig å trosse. Du lager hindre på veien og er min største finde, vi er ikke lenger venner.

Du har gitt meg mange år med helvette. Du tok over hverdagen min. Du har vært en stor byrde for meg og gjorde at jeg mistet kontakten med meg selv. Alt du klarte å gi meg var sorg, smerte og destruktivitet. Du ønsket meg døden og jeg hørte på deg. Jeg hørte så godt på deg at jeg flere ganger kjempet for livet. Jeg tørte aldri å snakke høyt om deg, fordi jeg var redd ingen ville forstå.  For du har aldri vært lett å forstå. Vi ble født sammen og du har alltid vært en del av meg. Du har vært med på både opp- og nedturer i barndommen min. Du har lagret alle øyeblikkene i livet mitt både på godt og vondt, men dessverre lot du det vonde ta 10 ganger større plass en det gode. Etterhvert som jeg vokste ble du større og større. Du tok mer og mer plass, og tilslutt var det kun deg det var plass til. Jeg har brukt så mange år på å høre på deg. Jeg lot deg leve livet for meg, og det var ingen glade. Du ga med døden i øynene hverdag og igjen var det kun jeg som så deg.

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du har levd som en kjempe inni meg så lange, og jeg har latt deg holde på. Jeg trodde ikke jeg kunne styre deg, fordi du var så ekstremt sterk. Du tok fra meg alle krefter jeg hadde, og gjorde meg svak. Jeg har prøvd å flykte fra deg i så mange år, men du har holde deg fast. Tilslutt sto jeg på en klippe og var klar til å hoppe. Du tok for mye plass og jeg mistet meningen med livet. Hvordan skulle jeg klare å fortsette livet sammen med deg, ingen av oss ville det. Jeg følte meg svak når du var sterk. Det å skulle si noe til deg var meningsløst, for du hadde bestemt deg.

Jeg viste ikke at jeg var istand til å stå imot deg, sette ned foten og ta styringen. Jeg var vant til at det var du som bestemte, og at jeg ikke lenger hadde noe valg. Jeg satt bare å håpet på at du ville forsvinne, slik at jeg kunne få tilbake mine to små. Men sannheten er at du aldri kommer til å forsvinne. Du vil alltid være en del av livet mitt og jeg må bare lære meg å beseire deg. For du kan ikke leve uten meg og jeg kan ikke leve uten deg. Vi trenger ikke alltid å være enig, men det er jeg som skal bestemme. Jeg vet det til tider kan bli vanskelig, men nå er det min tur til å ta styringen.

 

Barnevernstjenesten gjorde mye rett, men også mange feil

Categories Barnevernstjenesten, Emilie&Christopher, Foreldrelivet, Psykisk helse

01.02.18 mistet jeg omsorgen for mine 2 vakre jenter. Dette var en tung tid og jeg så ikke den komme. Tiden før jeg mistet jentene hadde vært tung, noe jeg var åpen og ærlig om ovenfor barnevernstjenesten. Jeg var åpen og ærlig med dem for å kunne få hjelp, men det ble ikke satt inn så mye tiltak, og jeg følte på mange måter at jeg sto i en krig alene uten egentlig å bli tatt på alvor. Barnevernstjenesten gjorde rett i å ta omsorgen på den tiden, og jeg samtykket til dette selv selvom det var en ekstremt vanskelig avgjørelse. Jeg måtte naturligvis gå mange runder med meg selv, men viste innerst inne at det var det rette. Selv om barnevernstjenesten gjorde rett i å ta jentene på det tidspunktet er det helt klart mange tiltak dem kunne satt igang mye før, for å forhindre at det skjedde. Hadde barnevernstjenesten tatt meg på alvor og satt inn forebyggende tiltak mye tidligere i denne perioden, kunne vi forhindre at dette skjedde. Men sånn ble det ikke. Barneverntjensen gjorde noe rett, men også mange feil.

Tiden etter jentene ble tatt ifra meg ble enda vanskligere. Psyken min gikk fort nedover! Det ble en rekke innleggelser og med tiden ble det bare strengere og strengere tiltak rundt meg. Jeg følte jeg hadde mistet alt og hadde ikke lenger noen ting som holdt meg oppe. Alt rundt meg virket helt umulig, og sånn så det nok ut for folk rundt også. Jo lenger tiden gikk jo dårligere ble jeg, det ble satt inn nye tiltak heletiden og tilslutt fikk jeg aldri lov til å være alene. Jeg hadde folk som passet på meg 24 timer i døgnet 7 dager i uken. Jeg fikk ikke gå på do alene, dusje alene og alt privatliv var borte. Ting ble så strengt rundt meg at jeg ikke lenger følte jeg hadde noe liv. Jeg bare eksisterte. Jeg ble tvingt til å holdes i live, ved at noen passet på meg uannsett hva jeg gjorde. Etter hvert var det ikke bare jeg som hadde gitt opp. Det var tilslutt ingen behandlere heller som visste hva dem skulle gjøre. Alle hadde tilslutt gitt meg opp, men en dag skulle alt snu, og dette takket være BET-seksjonen.

I 2021 dro jeg inn på et 3 måneders opphold på BET-seksjon i Asker. Jeg husker jeg tenke at dette skulle bli enda et behandlingssted som ikke fungerte. Jeg reiste inn fordi jeg følte jeg skylte folk rundt meg dette. Jeg hadde ikke store håp om at dette skulle fungere. Jeg husker godt at jeg tenkte det skulle bli godt å kunne være alene igjen uten fotfølging, endelig kunne jeg avslutte, men denne tanken gikk fort bort når jeg kom inn på BET. Når jeg kom inn på BET ble jeg endelig møtt som Emilie igjen. Dem så ikke på meg som “syke-Emilie”. Dem møtte meg som et selvstendig voksent menneske som klarte å ta ansvar for eget liv selv, og det åpnet en ny vei for meg. Plutselig følte jeg at jeg faktisk kunne klare dette. Første tiden inne på BET går fint, og jeg tar til meg mye lærdom, så stopper alt. Jeg følte jeg sto helt fast og viste ikke hva jeg skulle gjøre for å komme videre. Jeg fortsetter å kjempe, og prøve å forstå, men følte jeg sto fast i et spor.

Annonsørinnhold
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ukene går uten at jeg føler at jeg kommer videre. Behandlere ser at jeg stanger litt, men fortsetter likevel å motivere og hjelpe meg på en måte jeg aldri har vært borti før, og til tross av at det er tung og vanskelig klarer jeg likevel å stå i det, og ikke flykte. Slutten av April – starten av Mai kommer Christopher på besøk. Og lite visste jeg at dette igjen skulle være med på å få meg igang i prosessen igjen, og enda mindre visste jeg at dette skulle bli min livsparner og støttespiller videre i livet. Det tar ikke lang tid før jeg og Christopher finner ut at vi skal flytte sammen og under siste måneden inne på BET var det både behandling og flytting som sto på tapeten. Siste måneden på BET klarer jeg å ta til meg masse kunnskap og lærdom. Jeg skjønner plutselig mye mer av ting dem snakket om. Jeg hadde god støtte i Christopher og vi hadde mange fine samtaler rundt behandlingene jeg var igjennom som igjen gjorde at jeg skjønte enda mer. Og jeg lærte 3 ganger så mye siste måneden på BET enn jeg hadde gjort de to første månedene.

Tiden etter BET var veldig skummel. Nå sto jeg plutselig på egen bein. Ingen som lenger passet på at jeg var i live. Men selv om det var skumelt, var det også ekstremt godt. Jeg og Christopher skapte oss for hver dag vår egen hverdag. Vi begynte fort å snakke om det store temaet nemelig jentene og hvordan vi skulle gjøre dette best mulig. Noen dager var vanskeligere enn andre, men uannsett kom vi oss gjennom det på et vis, og jeg hadde alltid god støtte i Christopher. Vi ønsket fort å ta opp kampen om jentene, men skjønte selv at vi måtte ha litt is i magen. Vi måtte vise at vi fikk hverdagen til å fungere og at ting gikk fint. Så selv om vi gjerne ville ta kampen med en gang, valgte vi å vente og heller skape et samarbeid med barnevernstjeneste. Men dette viste seg å være vanskeliger enn vi trodde. Et samarbeid var ikke enkelt.