Kjære Psyken min…
Du er en del av hverdagen min. Vi er ikke alltid enig. Vi har hatt våre kamper, og mange ganger har du nesten vunnet. Uannsett hvor jeg går, må du være med. Jeg slipper aldri unna deg, selv om det til tider kunne vært godt. I mange år har du spist meg opp innvending, men det er ikke synlig for andre. Du kan løpe rundt i kroppen min å lager belastninger i hverdagen, men ingen kan se deg. Jeg bærer på deg hver eneste dag og noen dager føler jeg du er laget av stein, da klarer jeg nesten ikke å bære deg. Jeg kan snakke om deg, men det er ikke enkelt. Du lager en sperre med frykt som er vanskelig å trosse. Du lager hindre på veien og er min største finde, vi er ikke lenger venner.
Du har gitt meg mange år med helvette. Du tok over hverdagen min. Du har vært en stor byrde for meg og gjorde at jeg mistet kontakten med meg selv. Alt du klarte å gi meg var sorg, smerte og destruktivitet. Du ønsket meg døden og jeg hørte på deg. Jeg hørte så godt på deg at jeg flere ganger kjempet for livet. Jeg tørte aldri å snakke høyt om deg, fordi jeg var redd ingen ville forstå. For du har aldri vært lett å forstå. Vi ble født sammen og du har alltid vært en del av meg. Du har vært med på både opp- og nedturer i barndommen min. Du har lagret alle øyeblikkene i livet mitt både på godt og vondt, men dessverre lot du det vonde ta 10 ganger større plass en det gode. Etterhvert som jeg vokste ble du større og større. Du tok mer og mer plass, og tilslutt var det kun deg det var plass til. Jeg har brukt så mange år på å høre på deg. Jeg lot deg leve livet for meg, og det var ingen glade. Du ga med døden i øynene hverdag og igjen var det kun jeg som så deg.
Du har levd som en kjempe inni meg så lange, og jeg har latt deg holde på. Jeg trodde ikke jeg kunne styre deg, fordi du var så ekstremt sterk. Du tok fra meg alle krefter jeg hadde, og gjorde meg svak. Jeg har prøvd å flykte fra deg i så mange år, men du har holde deg fast. Tilslutt sto jeg på en klippe og var klar til å hoppe. Du tok for mye plass og jeg mistet meningen med livet. Hvordan skulle jeg klare å fortsette livet sammen med deg, ingen av oss ville det. Jeg følte meg svak når du var sterk. Det å skulle si noe til deg var meningsløst, for du hadde bestemt deg.
Jeg viste ikke at jeg var istand til å stå imot deg, sette ned foten og ta styringen. Jeg var vant til at det var du som bestemte, og at jeg ikke lenger hadde noe valg. Jeg satt bare å håpet på at du ville forsvinne, slik at jeg kunne få tilbake mine to små. Men sannheten er at du aldri kommer til å forsvinne. Du vil alltid være en del av livet mitt og jeg må bare lære meg å beseire deg. For du kan ikke leve uten meg og jeg kan ikke leve uten deg. Vi trenger ikke alltid å være enig, men det er jeg som skal bestemme. Jeg vet det til tider kan bli vanskelig, men nå er det min tur til å ta styringen.
