Det er en stund siden det har kommet ut innlegg her fra oss, det er dessverre en grunn til dét..
Vi kjemper en daglig kamp med barnevernstjenesten i Gausdal, hvor Emilie (mor) har tilbrakt mesteparten av livet sitt med sine to jenter og familie.
Disse kampene vi må ta på daglig basis krever mye av oss, samt at vi har ikke ønsket å sette barnevernstjenesten i et dårlig lys siden de gjør mye bra for mange, noe som da har resultert i at vi ikka har hatt noe vi ønsker å dele her. Før nå..!
Nå kjenner jeg (Christopher, samboer med Emile og bonus-pappa) at dét ikke skal holdes tilbake lengre på hvordan vi og jentene blir behandlet av denne offentlige tjenesten, som ikke er interessert i å gjenforene en mor med sine to barn. Nå har vi prøvd så lenge å få disse menneskene til å forstå at Emilie har blitt såpass bra og har jobbet så mye med seg selv, at vi faktisk kan ha jentene hos oss!
Emilie har forsøkt å gjøre ALT hun kan til å få barnevernstjenesten til å forstå hvor langt hun har kommet, hun har ved flere anledninger invitert de behandlere hun har hatt med i møter, hvor de bekrefter dét Emilie sier, at hun er nå mye bedre enn noen gang, mye bedre enn noen ville tro at hun kom til å bli og aldri vært så stabil i sitt eget liv. Hvor responsen fra saksbehandler(e) i barnevernet er at de ønsker å se dette over en lengre periode. Noe som kan være forståelig, så derfor har ikke Emilie krevd at hun skal ha tilbake jentene med éngang, men hvor det skal økes med samvær fra 3-5 timer i mnd, til hele dager samt overnatting i helger. Utrolig nok mener ikke disse saksbehandlerene at dét er forsvarlig. Hvor de får info på å ta disse vurderingene er for mange helt uforståelig! Når vi da etterspør hvorfor de vurderer det dit hen at dette ikke er bra for jentene, svarer de med at det kan være traumatiserene for jentene å bli “revet vekk” fra de daglige rutinene og hvor det da kan oppstå “lojalitetskonflikter” hos jentene, hvis de for eksempel heller vil være med venner o.l.
Det er da for meg helt ubegripelig at det finnes rapporter med samtaler fra jentene ved tilsyn, hvor de spesifisert sier at de savner sin mamma og dette kan holde de våkne om natten. Hvem er disse menneskene, som har dét bra med seg selv og får sove med god samvittighet, når de vet at det er to jenter der ute som de har ansvar for som savner mamma´n sin så innmari, at de ikke får sove om natten..?!? Hvorfor jobber disse menneskene i denne tjenesten, og hvorfor får de lov til å holde på sånn som de gjør, uten at det blir konsekvenser for de handlingene de gjør mot små barn..?!? Norge har fått dom fra den internasjonale domstolen for menneskerettigheter, flere ganger, på at dét barnevernstjenesten i Norge gjør ved flere anledninger, ikke er forsvarlig med tanke på menneskerettigheter!
Jeg har selv vært under barnevernstjenesten i ung alder, hvor jeg opplevde å bli straffet med fysiske slag i en alder av 3-4 år, hvor jeg ble trakasert psykisk helt opp til en alder av 15 år og bodde 3 år på en instutisjon for ungdom. Jeg hadde det selvfølgelig bedre på mange måter på instutisjonen enn i et hjem jeg ikke var ønsket. Uansett hvor mye bedre jeg hadde det der, så følte jeg på at jeg ikke var normal og at det var noe galt med meg, som ikke bodde hjemme hos mine biologiske foreldre.
Med dette som erfaringer, så kan jeg ikke forstå hvordan barnevernstjenesten i Gausdal mener at det er bedre for jentene å bo i fosterhjem, bare fordi at jentene har bodd der i 4 år nå og har rutiner der, og at de skal gå rundt med tanker og følelser av at det er noe galt med de, enn å gradvis prøve en økning av samvær for så å jobbe mot en tilbakeføring til mor, om dette går bra..!?
Det står til og med i loven at det skal FORTLØPENDE gjøres vurderinger om det er mulig å tilbakeføres, noe vi har fått tilbakemeldinger om, flere ganger, om at det gjør ikke de i barnevernstjenesten i Gausdal. Dette sier de selv! For meg er dette helt vilt..! Mén som enkelt personer står man ganske maktesløs, man kan kontakte advokt (noe vi selvfølgelig har gjort), men det står også i loven at barnevernstjenesten er pliktig til å veilede foreldre om foreldrene ikke er enige i beslutningene barnevernstjenesten gjør og hvordan man da går frem for å sendt dette videre til Statsforvalteren og ev i nemd. Den beskjeden vi fikk av barnevernstjenesten i Gausdal, var: Dere må gjerne kontakte advokat, mén da må dere huske at dette må dere betale for selv! Dette var selfølgelig bare for å skremme oss vekk fra å kontakte advokat, men vi var villig til å bli gjeldsslaver for å få jentene tilbake! Når vi kom i kontakt med nåværende advokat, fikk vi vite at dét går selvfølgelig under fri rettshjelp.. Dette vet barnevernstjenesten!
Vår advokat mente at her er det helt klart litt å ta tak i, så det ble sendt et enkelt brev hvor vår advokat stilte et par spørsmål om hva de i barnevernstjenesten hadde gjort for å jobbe mot en tilbakeføring. Vi fikk da et langt brev om at barna hadde bodd over halve livet sitt i fosterhjem og at dette måtte tas hensyn til! Er det ikke da naturlig å tenke at man skal jobbe mot en tilbakeføring så fort som overhode mulig, så jentene slipper å bo i fosterhjem lengre enn nødvendig? Nei, dét mener ikke barnevernstjenesten i Gausdal!
Vi har fra starten av sommeren i fjor vært veldig åpne og klar på at en tilbakeføring skjer bare dersom jentene selv vil dette! Ønsker jentene selv å fortsette å bo i fosterhjem, skal de selvfølgelig det, men de har uttrykt flere ganger at de går å venter på å få lov til å flytte hjem til mamma igjen, noe saksbehandler i barnevernstjenesten bekrefter at de vet, de vet at jentene gjerne vil tilbake til mamma, mén at barna ikke vet konsekvensene av dette selv.. Hva vil det si(?) spør vi. Da får vi som svar at jentene forstår ikke at da må de bytte skole og nærmiljø, noe som tydeligvis er så viktig for alle (ikke visste jeg dette) at det betyr mer enn å bo hjemme hos sine foreldre..
Jeg har lenge sakt i møte med denne såkalte barnevernstjenesten at nesten alle barn har det best når de kan få bo hos sine foreldre, hvor jeg da får til svar: Nei, det er ikke alltid riktig! Nå sa jeg heller ikke alltid, uansett, men ok.. Da visste jeg fort hvor vi hadde denne barnevernstjenesten. Noe som er veldig trist, for her har vi en splittet familie, som bare ønsker å bli gjenforent igjen, uten at offentlige tjenester ønsker å få dette til, tross all tilgjengelig hjelp i et land som Norge.
Vi fremmet, i samråd med vår advokat, at saken om økt samvær skulle opp i nemda. Dette gjorde vi i desember, men barnevernstjenesten “registrerte” ikke dette før midten av januar. Vi rådførte oss med Statsforvalteren i Innlandet om hvor lang tid dette egentlig kan ta, for barnevernstjenesten sa at de hadde 3 mnd´r på seg, mens statsforvalteren sa at de skal sende inn så fort som mulig, men har en frist på 3 mnd´r. Så her ser vi igjen at dette offentlige organet, som er til for å hjelpe og bistå, velger å bruke så lang tid som overhodet mulig. Veldig frustrerende, for igjen, vi som privat personer har ingenting vi skulle ha sagt..
Nå har det snart gått 3 mnd´r, men nå har barnevernstjenesten funnet et smutt hull på å forlenge denne prossesen, ved å kreve at det skal en sakkyndig inn for å foreta vurdering av oss og jentene. Noe vi ba om i starten av høsten i fjor, men som barnevernstjenesten ikke så nødvendig, før nå, for da kan man bruke så lang tid som det er mulig å bruke.. Igjen, så sitter det to jenter å venter på å få være mer med sin mor, som har alle muligheter til dét, uten noe som helst tanke på at de venter, og de venter, og de venter..
Dette er for oss, veldig sårt og krever mye av oss å holde ut i, noe som dessverre resulterer i at det ikke har kommet så mange innlegg den siste tiden, for dette med barna er det vi må og vil bruke kreftene våres på <3
